(Norsk versjon under)
While I am writing this, the exhibition in Oslo is entering its last days, and while you are reading this it may even be over. But where some exhibitions end, others begin. I am left with a good feeling after having made my artistic debut in Norway this summer, and hope it is the start of something new. New landscapes are always exciting, and perhaps extra exciting when you have been in the landscape before, but now you discover it in a completely new way. And, vice versa? I now have my own portfolio of works for sale through the gallery, they can be seen and bought here and in Tollbugata 24, Oslo.
•
Medan eg skriv dette, går utstillinga i Oslo inn i sine siste dagar, og medan du les dette er den kan hende over. Men der nokon utstillingar sluttar, byrjar andre. Eg sit igjen med ei fin kjensle etter å ha debutert kunstnarisk i Noreg denne sommaren, og håpar det er byrjinga på noko nytt. Nye landskap er alltid spanande, og kanskje ekstra spanande når ein har vore i landskapet før, men no oppdagar det på ein heilt ny måte. Og, vice versa?
Eg har no ei eiga mappe med verk til sals gjennom galleriet, dei kan sjåast og kjøpast her og i Tollbugata 24, Oslo.
News
As I mentioned, there is always a new exhibition, and interestingly enough, in the last few weeks I have had four artist maps from the same series showing in two exhibitions, in two different countries. Aln and Alna have hung in Oslo at gallery Norske Grafikere, and on 29 July the opening of this year's summer exhibition at the Newcastle Arts Center, with my works Tide and Hydro included. This is a sales exhibition and it runs until 26 August.
I have also had three works accepted for an exhibition in Cambridge later this autumn, which is great as these are curators I have worked with before, who contacted us – a cohort of exhibitors from a previous group exhibition in Bristol during the International Printmaking Conference Impact 12. One of my first artist's maps will be shown at the physical exhibition, while an installation and a text-based work will be shown on a digital platform. More info on this later. Thank you to the Anxiety of Interdisciplinarity!
•
Som sagt, det heng alltid ei ny utstilling, og interessant nok har eg dei siste vekene hatt fire kunstnarkart frå den same serien hengande på to utstillingar, i to ulike land. Aln og Alna har hengt i Oslo på galleri Norske Grafikere, og 29. juli opna årets sommarutstilling på Newcastle Arts Center kor mine verk Tide og Hydro var antatt. Dette er ei salsutstilling og den står til 26. august.
Eg har også fått tre verk antatt til ei utstilling i Cambridge seinare i haust, ekstra kjekt er det sidan dette er kuratorar eg har arbeidd med før, som kontakta oss – ein utstillingskohort frå ei tidlegare gruppeutstilling i Bristol under den internasjonale grafikk-konferansen Impact 12. Eitt av mine første kunstnarkart ska visast på den fysiske utstillinga i Cambridge medan ein installasjon og eit teksbasert verk skal visast på ei digital platform. Meir info om dette seinare. Tusen takk til Anxiety of Interdisciplinarity!
Top: Tide and Hydro on display,
middle: Tide and Hydro photographed at home
bottom: Atmosphere at the vernissage, organised by The North of England Art Club – may we compare it to that at the French salon?
•
Øvst: Tide og Hydro på utstilling,
midten: Tide og Hydro avbilda heime
nedst: Atmosfære på vernissasjen, arrangert av The North of England Art Club – kan me samanlikna med den på den franske salongen?
’tide’ is mapping the St. Mary’s Lighthouse area, while ‘hydro’ is mapping Cragside, together these artist maps form part of the broader, ongoing, project with the working title 'mapping Northumberland'.
•
'tide' kartlegger området rundt St. Mary's Lighthouse, medan 'hydro' kartlegger Cragside, saman utgjer desse kunstkarta ein del av det større, pågåande prosjektet med arbeidstittelen 'mapping Northumberland'.
Activities
Plant dyeing workshop - finally!
This is something I have wanted, and have been looking for, for a long time! This was a relatively simple introduction to the theme, a small group met at the ruins of Tynemouth Castle where we picked seeds and plants which we tied together in small cotton cloths. This was steamed and the most beautiful patterns revealed themselves when we rolled out small cloth snails. In my work with printmaking, I want to focus on sustainable practice, and this could be one of the ways to do it. In any case, it's something I'm looking forward to doing more of, all that was needed was just an inviting introduction and physical demonstration. The course was held by Katie Pollard under the direction of Figures that Sway.
20:20
I am nearing the end of the project '20:20 print exchange', but that only means that the prints goes on in the process, forwards, into new hands. My hands have drawn, carved and cut a motif in a wooden block and I had many rounds of test printing before I arrived at the expression I was finally satisfied with. The motif is a portrait of Ellen Wilkinson (1891-1947), whom I have chosen as this year's pioneer woman - an annual project in which I portray women who have led and paved the way in various ways. My final touch on the work consists of signing and numbering 'the cat and the atom' from 1/25 to 25/25 and delivering them to Northern Print tomorrow, before they are sent on with all the other contributions and distributed around to all who have contributed. The project was initiated by Hot Bed Press in Manchester, and together with many other reasons this was also instrumental in making these two projects a good fit for each other. Ellen Wilkinson also came from Manchester, now it is possible that the parliamentary representative will return home.
•
Kurs i plantefarging – endeleg!
Dette er noko eg har hatt lyst til, og vore på utkikk etter, lenge! Dette var ein relativt enkel introduksjon til temaet, ei lita gruppe møttest ved ruinane til Tynemouth Castle kor me plukka frø og plantar som me batt saman i små bomullstørkle. Dette vart dampa og dei vakraste mønstera openbarte seg då me rulla ut små tøysneglehus.
I mitt arbeid med grafikken ynskjer eg ha fokus på bærekraftig skaping, og dette kan vera ein av måtane å gjera det på. Det er iallefall noko eg gler meg til å gjera meir av, alt som trengtest var berre ein inviterande introduksjon og fysisk demostrasjon. Kurset vart halde av Katie Pollard i regi av Figures that Sway.
20:20
Eg nærmar meg vegs ende av prosjektet '20:20 print exchage', men det betyr berre at trykka går vidare i prosessen, til nye hender. Mine hender har teikna, rissa og skjært eit motiv i ei treplate og hatt mange rundar test-trykk før eg har kome fram til utrykket eg til slutt var nøgd med. Motivet er eit portrett av Ellen Wilkinson (1891-1947), som eg har valgt som årets pioneerkvinne – eit årleg prosjekt kor eg på ulike vis portretterar kvinner som har gått føre og bana vegar.
Mi siste hand på verket går ut på å signera og nummerera 'the cat and the atom' frå 1/25 til 25/25 og levera dei på Northern Print i morgon, før dei blir sendt vidare ilag med alle dei andre bidraga og distribuert rundt til alle som har bidratt. Prosjektet vart initiert av Hot Bed Press i Manchester, og saman med mange andre grunnar var også denne medverkande for at desse to prosjekta passa bra for kvarandre. Ellen Wilkinson kom også frå Manchester, no kan det jo hende stortingsrepresentanten kjem heim.
Recommendation
5 August marked one year since we became homeowners here in the north of England, after a long and at times frustrating process. Such anniversaries make one reflect, for example on the fact that I have lived in the UK for almost 8.5 years. This resonated with the Doors' song 'People Are Strange' (1967) which, according to Wikipedia, '...deals with alienation and being a stranger.' I guess we are all strangers when we arrive at new places, and particularly strange and vulnerable when we are foreigners in a new country. To quote the text, 'People are strange when you're a stranger... When you're strange, no one remembers your name'. After more than 8 years, I remember many new names, which are not new anymore. I also hope that someone remembers our names - even if not everyone finds it easy to pronounce them. So where am I going with this? Why does this come under the heading recommendation? Although it is not always nice to be either the stranger or the strange one, I have never regretted the choice we made many years ago. We may well have looked back, but only to see that everything behind us is as it should be. Therefore, my first recommendation is to dare to do something that may be a little against the current, to choose a path that may not have been ploughed for you yet, to be a strange one among all the others.
My next recommendation is more of an encouragement, to remember the name of the stranger you meet, it might be someone's friend, or sister, brother, daughter or mother. Or it might be me.
•
Den 5. august var det eitt år sidan me vart huseigerar her i nord-england, etter ein lang og til tider frustrerande prosess. Slike merkedagar får ein til å reflektera, til dømes over at me har budd i Storbritannia i snart 8,5 år. Dette resonnerte med the Doors songen 'People Are Strange' (1967) som i følge Wikipedia '…omhandlar framangjering og det å vere ein framand.'
Me er vel alle framande når me kjem til nye stader, og ekstra framande og sårbare når me er utlendingar i eit nytt land. For å sitera teksten, 'Folk er merkelege, når du er ein framand… Når du er merkeleg, hugsar ingen namnet ditt'.
Etter over 8 år hugsar me mange nye namn, som ikkje er nye lenger. Eg håpar også at nokon hugsar våre namn – sjølv om alle ikkje har like lett for å uttala dei. Så kvar vil eg med dette? Kvifor kjem dette under overskrifta anbefaling?
Sjølv om det ikkje alltid er kjekt å vera verken den framande eller den merkelege, har me aldri angra på valget me gjorde for mange år si. Det kan godt henda me har sett oss tilbake, men berre for å sjå at alt som ligg bak oss ligg som det skal. Difor er mi første anbefaling å våga å gjera noko som kanskje er litt motstraums, å velga ein veg som kanskje ikkje er pløydd for deg enno, å vera ein merkeleg iblant alle dei andre.
Mi neste anbefaling er meir ei oppmoding, om å hugsa namnet til den framande du møter, kan hende er det nokon sin ven, eller syster, bror, dotter eller mor. Kan hende det er meg.
Comentarios